Flere ledere bør vise følelser på jobb, ikke færre
- Hanne Marstrand
- 9. nov. 2025
- 2 min lesing
Når ledere blir bedt om å holde tilbake egne følelser, risikerer de å miste troverdighet og tillit. De undergraver også sin egen integritet.
I lederspalten til Gitte og Thomas, kunne vi forrige lørdag lese psykologenes råd om at ledere ikke burde gråte på jobb. Selv om gråt og følelser er helt naturlig, mener Gitte og Thomas at gråt ikke passer seg for ledere. Spesielt ikke i vanskelige og krevende situasjoner.
Jeg ble både overrasket og skuffet da jeg leste rådet, og ikke minst begrunnelsen: ledere som gråter undergraver sin egen posisjon, de dreper meningsutvekslingen og fører til at diskusjonen stopper opp.
Rådet fremstår som en etterklang fra fortiden og fra et arbeidsliv der ingen av dagens lederideal ville funnet seg til rette. Etter flere års framsnakking av hvorfor det er lurt å investere i psykologisk trygghet og verdien av ledere som bygger emosjonell intelligens, hadde jeg virkelig trodd at rådgivningen var kommet lengere.
For utviklingen av norsk arbeidsliv kan det heller ikke være sånn at løsningen er at vi unngår det som er vanskelig. Når noe er tabubelagt trenger vi ledere som går foran. Vi trenger ledere som forstår at de har et ansvar som rollemodeller, og at de har innflytelse til å skape endring.
Godt etablert i arbeidslivet har jeg også til gode å oppleve at gråt har den destruktive effekten som Gitte og Thomas beskriver. Jeg har heller ikke opplevd at ledere som gråter mister posisjon og troverdighet.
Tvert imot er min erfaring at ledere som viser følelser, også vinner terreng. Ledere som gråter i krevende situasjoner viser at de er engasjerte, at de bryr seg og at saken er viktig. De øker egen troverdighet fordi de viser at de er mennesker med ekte følelser. De skaper trygghet fordi de viser at her er det rom for å være seg selv, også når følelsene tar styringen.
Se bare på Erna Solberg. Mens den tidligere statsministeren viste følelser, lyttet store deler av Norge på det hun hadde å si. Selv om habilitetssituasjonen hennes er svært alvorlig, ser det verken ut som gråten på pressekonferansen eller at den utørkede tåren i øyekroken under avslutningsintervjuet hos Fredrik Solvang har vippet Erna Solberg av tronen.
Tårene kan umulig ha hatt en negativ effekt. Kanskje har nettopp evnen til å vise et større følelsesregister vært hennes viktigste kort for å gjenreise tillit og troverdig.
Erna Solberg er også et godt eksempel på at norsk arbeidsliv har plass til ledere som gråter i krevende situasjoner.
Kommentarer